"Smak og behag kan ikke diskuteres"
"En skikk til hver anledning"
Russiske ordtak

Et utvalg like grunnverdier kan ikke viske ut de ulikhetene som henger sammen med den materielle kulturens særegenheter, livsstil, stereotyper i dagliglivet, oppfatninger om livet og likeledes særegenheter ved den sosiale oppførsel.

Egentlig skal vi i det videre ta for oss livsstil og russisk nasjonal legning. Allerede i det 18. århundre tok den franske filosofen Helvétius for seg dette. Vi kan tilføye at han med dette forstod en egen måte å se ting på, føle... og leve. Russisk nasjonal legning har sitt utspring i landets geografi, klima og historie. Dessuten forekommer den å være knyttet til landets geopolitiske stilling. For hundre år siden hevdet våre egne filosofer, når de tok for seg Russland, at russerne ikke er et rent europeisk eller rent asiatisk folkeferd, og at to verdener og to sivilisasjoner har blitt forent i landet.

Russlands "orientalisme" er helt spesiell. Den mangler det eksotiske vi for eksempel finner i indisk yoga, kinesiske seremonier eller Tibets kosmiske mysterier. Man kan tale om Russlands "orientalisme" dersom man tar to kulturelle komponenter i betraktning.

Den første er den bysantinske komponent, som landet fikk i arv av Bysants etter den ortodokse kristningen i 988. Det bysantinske riket ble dannet av de østlige områdene ved Romerrikets fall,
og eksisterte fra det 4. til det 15. århundre, altså i 1200 år! Det var en tid den ledende europeiske sivilisasjonen var befolket av syrere, grekere, armenere, koptere og andre. Det vil si at Russland åndelig ikke var knyttet til Østen, men til Midt-Østen. Det gamle Russland (Rus) hadde arvet noen særtrekk fra Bysants: et sentralisert statsapparat, skattesystemet, det at stendene ikke levde tilbaketrukket, landsbyfellesskap og bykommuner, kirker med flere kupler, ikonografiske tradisjoner og våpenet med den tohodede ørnen.

Bysants innflytelse fortsatte selv etter rikets fall. I det 15. århundre fikk man i Rus begrepet "Moskva - det tredje Roma", som overførte Bysants internasjonale vekt til Rus. I følge denne ideen begynte Moskva å regne seg som det siste ortodokse keiserriket og symbolet på en ren tro. Dette fødte i sin tur den messianske bevisstheten i den russiske arketypen - forestillingen om Russlands særegne rolle i menneskehetens historie. Det er ikke tilfeldig at det var Russland som stod imot hovedslaget fra Baty Khans horder i det 13. århundre. Det var Russland som etter langvarige kriger knuste Det ottomanske riket og frigjorde Sør-Østeuropa fra tyrkisk trelldom. Det var også Russland som bar hovedbyrden av to verdenskriger i det 20. århundre. "Ingen reddet andre som russerne gjorde./Ingen forderver seg selv som russerne" sa dikteren Jevgenij Jevtusjenko. I disse ordene har han grepet det dominerende i russisk legning: handlinger som skader en selv, men som er til beste for et visst edelt mål (ofte ikke-materielt), og ringeakt for egne interesser. I sin ytterste form har messianismen nådd en hovmodig
nasjonalisme og endog sjåvinisme. Oppfatningen av å være enestående og rollen som "verdens frelser" har vist seg ødeleggende på hele Russlands historie, helt frem til våre dager, for den har drevet landet ut i en mengde blodige og ruinerende kriger. Heller ikke i sovjetisk tid hadde man helt oppgitt denne ideen. Den gav propagandaapparatet stoff. Russland ble fremstilt i spissen for "d en progressive menneskeheten". Livet har vist at de messianske ideene har kostet Russland dyrt. Først nå begynner russerne å venne seg til tanken på at enhver stat bare bør ha én idé, nemlig å legge borgernes forhold til rette for et liv i velstand og stabilitet.

Den andre orientalske komponenten i russisk kultur er frukten av alle kontaktene med de mongolske tatarene og resultat av tatarenes innflytelse. Det dreier seg her altså ikke bare om Russlands geopolitiske plassering, men også om dets historie. Forholdet Rus hadde til tatarene var svært mangesidig. Det er sant at det var en mengde militære konfrontasjoner mellom de to partene. Alle
kjenner resultatet av de mongolske tatarenes invasjon: byer ble ødelagt, innbyggerne utslettet, de tradisjonelle forbindelsene med Vest-Europa brutt, landets kulturelle utvikling stanset, det kom til en allmenn forråelse av skikk og bruk, språket tok opp grove ord og uttrykk osv.

Men det er bare litt av sannheten. Russerne og nomadene sloss mot hverandre, men det oppstod også vennskap, og de handlet med hverandre. Over steppene, som var befolket av nomader, lå transittveiene som forbandt Rus med Mellom-Asia og Midt-Østen. Tatarene virket inn på den russiske statsutviklingen. Den russiske filosofen S. N. Trubetskoj mener at "Moskva-staten ble til takket være tatarenes åk." Da tatarenes khan ble styrtet fikk man de russiske tsarene. Forskerne mener til og med at det nettopp var tatarene som overførte de viktigste elementene i den russiske staten til de russiske jordområdene de hadde lagt under seg: enevelde, sentralisme og livegenskap.

Tatarene virket inn på forskjellige sider av russernes liv. Forskerne hevder at det nettopp var under innflytelse av det tyrkiske elementet at man fikk formet en særlig etnisk type, som ble grunnlaget
for russernes psyke. Erobrerne brakte også med seg brutalitet i strafferetten. De innførte dødsstraff, pisking og tortur. I russisk har man den dag i dag en mengde mongolske ord innen penge- og skattesystemet. Etiketten for diplomatiske forhandlinger lånte også de moskovittiske tsarene hos de mongolske tatarene. Dette hjalp dem med å opprette diplomatiske kontakter med andre østlige stater.
I forholdet til vestlige land kom det derimot til misforståelser, ettersom vestlige og østlige normer for etiketten ikke var like.

Spor etter de mongolske tatarenes invasjon la seg dypt i det russiske folkets minne. For russerne ble dette en alvorlig lærepenge, som viste faren ved indre splid, mens en enhetlig og sterk statsmakt er en livsnødvendighet. Russernes seier over mongolene gav dem en følelse av egen styrke og nasjonal stolthet, en patriotisk følelse og mistillit til fremmede. Dette er noe som viser seg i den russiske arketypen den dag i dag.

Det kan hevdes at det nettopp var Russlands beliggenhet mellom Vestens og Østens sivilisasjoner som ble den dypereliggende grunnen til dets tosidighet. Russland har stått med ett ben i Europa og det andre i Asia, og har adaptert trekk fra både vestlig og østlig sivilisasjon. Men viktigere er at man nettopp i Russland fikk ideer, livssyn og kulturfenomener som ikke kan knyttes til noen annen kjent kultur. De er så originale at de virker fremmede både på Vesten og Østen. I Russland har man dannet en atmosfære som har virket gunstig på en mangeartet, dynamisk, blomstrende og fremfor
alt egenartet kulturell utvikling. På en annen side har denne egenartede russiske sivilisasjonen medført en manglende forståelse i andre land. Man kan endog kalle det en særegen kulturell isolasjon. Herfra har man alle klisjeene og de forutinntatte meningene om Russland, også de beryktede diskusjonene om "den gåtefulle russiske sjelen", uforståelig og uberegnelig, fordi det er umulig å finne nøkkelen til den russiske karakterens kode.

La oss legge til side tankene rundt det russiske folkets uidentifiserbarhet og holde fast ved at Russlands geopolitiske plassering har virket inn på utformingen av en spesiell kulturell arketyp, det vil si dybdeinnstillingene av det kollektive ubevisste (C. G. Jung), som er stabile, som folk ikke innser og som vanskelig lar seg underkaste forandringer. Sagt med enklere ord: Noen av de samme karaktertrekkene og særegenhetene i den russiske væremåten kan man finne igjen både den gangen Rus ble kristnet, under Ivan den grusommes regjeringstid, og i sovjetperioden. Det gjelder: levesett,
stereotyper i dagligliv, særtrekk i byggeskikken, klær og mat, samfunnsetikk og folks private etikk, overtro, forestillinger om livet og annet. Den store dikteren hadde nok rett: "Vi er og blir de samme.
For oss er hele verden fremmed."

Det vil være galt å forklare moderne russeres oppførsel kun ut fra "sovjetperioden" i russernes liv og å sjonglere med nedsettende klisjeer (som "homo sovieticus", "p ottitland" osv.). Når man snakker om særegenheter ved oppførselen til det moderne russiske mennesket og observerer uforståelige eller lite sympatiske detaljer, må vi huske at de har vært der lenge og endres lite i tidens fylde. I
tillegg danner de strukturen hos den russiske arketypen.

Boken kan bestilles her