Alla Sergejeva

§ 4. Humoristisk sans

"Den som vil, han brøler av latter"
Russisk ordtak

Ettersom internasjonale forbindelser utvikler seg blir forretningsfolk nærmere kjent med hverandre. Det er naturlig at man, når man ønsker å utvikle nærmere kontakter, får et ønske om å vike litt unna den unødvendig seriøse tonen og skape en mer avslappet atmosfære. Å utveksle en spøk og å fortelle vitser kan i mange situasjoner hjelpe til å bryte isen og virke vinnende.

Det er kjent at humor har vanskeligheter med å overskride landegrensene. Hva kan grunnen være til det?

For det første er det helt klart at spøkens offer kanskje ikke forstår de humoristiske utsagnene. Franske vitser om belgiere fremkaller for eksempel slett ikke henrykkelse blant de sistnevnte. På samme måte som franskmenn ikke er særlig betatt av vitser om de lettlivede pariserne.

For det andre er det slett ikke sikkert at en manglende evne til å sette pris på en spøk eller utenlandsk vits kan forklares med at man åpenlyst ler opp i ansiktet på lytteren. For å kunne sette pris på og nyte en spøk må man kjenne den kulturelle bakgrunnen, og sitte inne med en viss informasjon om landet. Finnes det en nasjonal stil i humor? Før vi svarer entydig på det spørsmålet, må vi merke oss at det eksisterer internasjonal humor, det vil si spesielle vitser og humortyper som vi har i alle kulturer. Nettopp slik er for eksempel farsen, som både russerne og franskmennene lenge har kjent til. Det finnes også mange vitser som blir gjenfortalt i mange land, for eksempel fortellingen om ektemannen som uventet dukker opp når kona er opptatt med en elsker, eller restaurant- og elefantvitser, men selv i internasjonal humor hører man nasjonal gjenklang.

Et eksempel er den gamle vitsen om journalistene som deltok i en konkurranse om den beste elefantartikkelen. Det var følgende overskrifter:
Engelskmannen: "Elefantjakt i Britisk Øst-Afrika."
Tyskeren: "Den indiske elefantens opprinnelse og utvikling mellom år 1200 og 1950"(600 sider)
Amerikaneren: "Hvordan ale opp den største og sterkeste elefanten."< br /> Russeren: "Hvordan vi sendte en elefant til månen."
Svensken: "Elefantene og den sosialt orienterte staten."
Spanjolen: "Elefantenes kampteknikk."
Finnen: "Hva elefantene tenker om finnene."

Denne vitsen ble muligens skapt i korridorene under en journalistkonferanse, men spiller på forskjellige nasjonale svakheter: fransk lekenhet, russisk stolthet over sin romfart, amerikansk streben
etter å være først på alle områder, og finnenes evige bekymring over hva andre tenker om dem. Finnene ler gjerne hjertelig av denne vitsen. Men en russer kan rynke på pannen dersom noen sårer hans nasjonale verdighet.

Det er tross alt best å kjenne til hva russerne foretrekker å le av, dersom en ønsker å danne en ledig atmosfære og skape tillit til en selv. Her er forresten en vits der russerne (sovjeterne) ler av seg selv: "Spørsmål: Hva er forskjellen på amerikansk AIDS og sovjetisk AIDS? Svar: Amerikansk AIDS er uhelbredelig, mens sovjetisk AIDS er uovervinnelig."

Det må også bemerkes at vitser i Russland er blant de best likte og mest populære genrene. En som vet å kunne fortelle vitser, artistisk og morsomt, er en velsett gjest i ethvert hjem. Man setter slik pris på vitsefortellere at mange har gjort en raskere karriere bare takket være evnen til å more publikum, og særlig sin ledelse.

Det er ingen overdrivelse å si at vitsene (en kort, muntlig, morsom fortelling) fikk en voldsom utvikling og en oppblomstring i Sovjetunionen nettopp under sovjetmakten, og til og med takket være sovjetmakten. Streng kontroll av privatlivet, ikke mindre streng sensur i litteraturen og massemedier ble et fruktbart miljø for å utvikle denne genren. Alle så utmerket godt hvor uproduktivt systemet var, hvilke himmelropende feil som ble gjort og rett og slett hvilke dumheter lederne kunne begå. Men det var bare i samtaler, i en fyndig og kort fortelling man kunne gi uttrykk for en kritisk holdning uten å miste respekt og uten å risikere noe særlig. Forøvrig finnes det også mange eksempler på at folk ble forfulgt fra statens side for "politiske" vitser.

Alle vitsene ble dannet på grunnlag av en ironisk kommentar til en eller annen situasjon, som i seg selv frembrakte forferdelse eller tårer, men som ble komisk i vitsen. Denne latterens natur er lett ironi eller bitter sarkasme - avhengig av emnet. Mangeårig trening i denne genren har ført til at russerne har et eget forhold til humor, nemlig at "kvalitetshumoren" , en ekte og intelligent humor, må være ørlite grann trist, eller være som forfatteren Nikolaj Gogol sa: "smil gjennom tårer".

En annen, åpenhjertig og livsglad humor med seksuelt-erotiske motiver (det vil si obskøn og "rabelaisisk"), underbuksehumor kan på russerne virke grov og primitiv, og altså ikke morsom. Apropos det: I russiske vitser hører man aldri ordet "k jærlighet". Det finnes mange vitser fra familielivet, der ektefellene ikke alltid elsker hverandre like høyt. De kan bedra hverandre og angre på at de har giftet seg, men det er nesten aldri snakk om skilsmisse. Ekteskapsbrudd er slett ikke noen grunn til skilsmisse, men bare en grunn til skandale. Et eksempel: "Mannen kommer hjem og der har kona en elsker. "Nå blir det beskyldninger og mistanker igjen! Som vanlig tror du på de frekke øynene dine og ikke på din egen kone...", roper kona og slår morgenkåpen om seg..." Av og til merker ikke den bedradde ektemannen konas utroskap i det hele tatt. Han legger ikke merke til det, fordi han har en annen lidenskap: "Her en dag kom jeg hjem. Så fikk jeg se at kona lå i sengen med en mann. Jeg fattet mistanke med en gang, løp bort til kjøleskapet. Åpnet det. Og ganske riktig: vodkaflasken var borte." Mange russiske vitser fra familielivet bygger på ikke alltid like korrekte forestillinger om den russiske familien. Ofte er det kona som dominerer, mens mannen er tøffelhelten, og det er hans skyld, fordi han ikke er i stand til å tjene nok penger, han har litt tungt for det, han er passiv i senga, liker å ta en dram og er i det hele tatt helt unyttig for familien.

I tillegg til politiske vitser om aktuelle emner og vitser om familielivet fantes en hel rekke "nasjonale" vitser. (Vi må huske på at Sovjetunionen var et multinasjonalt land.) Disse vitsene spilte på og spøkte med enkelte nasjoner.

For eksempel var det i Sovjetunionens dager populært med vitser om tsjuktsjerne, på samme måte som franskmennene har vitser om belgiere. Tsjuktsjerne er representanter for et folk helt oppe i nordområdene. Vitsene om dem er vanligvis knyttet til deres mangelfulle kunnskaper om det virkelige livet i Sentral-Russland, deres naivitet og godtroenhet. Størst vanskeligheter får tsjuktsjerne i storbyene, der de er fortapte som små barn og der alle kan lure dem. Et eksempel: "En tsjuktsjer kom til Moskva og havnet på Den røde plass. Han stod i timevis som trollbundet og lyttet til klokken i Kreml. En lur kaukasier oppdaget ham og spurte: "Vil du kjøpe den klokken? - Det var nemlig en kjent sak at tsjuktsjerne hadde mange penger, og at det ikke var noe å bruke dem på ute på den mennesketomme tundraen. - "Det er klart jeg vil!" - "Da får du gi meg to tusen dollar, så skal jeg gå og hente en stige." Mer så ikke tsjuktsjeren til ham. Året etter gjentok historien seg, men da var det tsjuktsjerens eldre bror som kom. Han hadde hørt om de fæle og lure menneskene i Moskva, og hadde bestemt seg for ikke å stole på noen. Så kom den samme kaukasieren bort til tsjuktsjeren og spurte om han ville kjøpe klokken i Kreml. For bare to tusen dollar. "Greit", svarer den forsiktige tsjuktsjeren. "Her har du pengene, men nå skal jeg gå og hente stigen selv."

I serien av vitser om kaukasiere spøkte man med deres nasjonale trekk, at de hadde stor sans for blondiner, var usedvanlig stolte, elsket luksus og store geberder. Et eksempel: "E n fransk dame kom for første gang til Moskva. Hun kunne ikke ett ord russisk og hadde gått seg bort i den store byen... Så fikk hun øye på en temperamentsfull kaukasier. "Parlez-vous français?" spurte hun beskjedent. Hvorpå han ser ømt på henne og sier "Det er klart jeg vil!" Særlig dreis blir det på vitsen når man legger på den spesielle kaukasiske (ofte georgiske) aksenten og gestene til en selvsikker macho.

I de senere år har det blitt svært populært med vitser om ukrainere, noe som ikke fantes før. I samsvar med de stereotype forestillingene om ukrainere gjør man narr av "b ondskheten" deres i vitsene: en utilslørt forkjærlighet for flesk, det at de er storetere og at de er griske. Et eksempel: "En ukrainer blir spurt: "Spiser du epler i tillegg til flesk, da?" "Ja da." "Hvor mange greier du å spise? Kan du spise en kasse epler?" "J a, det skal jeg da greie." "Enn to kasser?" "To kasser skal jeg også greie." "Men tre kasser da?" "Nei, tre greier jeg ikke, men jeg tar en bit av hvert eple." I slike vitser fremføres ukrainsk med det spesielle, syngende tonefall let og den spesielle, sørrussiske uttalen av g-lyden, noe som gjør vitsene sinnssykt morsomme for et russisk øre. Det er fullt mulig at ukrainsk ikke høres ut som et utviklet litteraturspråk for en russer, men som en provinsiell dialekt på linje med russisk sjargong og med vulgære småord.

Nå for tiden har man fått og utviklet en serie med "svart humor" om nyrike russere, om hvor dumme de er, hvor dårlig de uttrykker seg og hvor glade de er i det elegante, søte liv. De er svært spydige og avspeiler den negative holdningen de fleste russere har til dem som mener penger er viktigst i livet, og som også finner originale måter å bruke dem på. Et eksempel: "En nyrik russer klager over at han er lei av å kjøpe ny Mercedes hver uke. Samtalepartneren har medfølelse med ham - ja, det er sannelig tøft - og spør hva som skjedde med den siste, sølvgrå Mercedesen. Hadde den gått i stykker? Eller hadde han krasjet den? Nei, askebegeret var fullt av stumper."

Etter perestrojkaen begynte politiske vitser, som før hadde vært en yndet genre for russerne, å miste sin popularitet. Tidligere hadde man gjort narr av Brezjnev og gasset seg i emnet senilitet. Så lo man av Gorbatsjov, som fikk så hatten passet for antialkoholkampanjen, unødig taletrengthet og politiske feilberegninger. Man lo godmodig av Jeltsin, som en klossete bjørn i diplomatiet eller en "elefant i en porselensbutikk", men vitser om Russlands nåværende president er ikke populære.

Nå er russerne mye mer glade i en patriotisk spøk, der de i forskjellige konkurranser kommer godt ut sammenliknet med franskmenn, amerikanere og særlig ukrainere. Her er et eksempel: "Tre presidenter (den amerikanske, franske og russiske) diskuterte hvem som var den smarteste, hvem som kunne få til det utroligste, som for eksempel å få en katt til å spise sennep. Bush holdt på lenge med å forsøke å dytte sennep i kjeften på katten, men greide det ikke. Det eneste han oppnådde var å bli klort til blods i ansiktet. Chirac klappet katten lenge, hvisket pene ord til den og forsøkte å overtale den, men greide selvfølgelig ikke å få katten til å slikke opp sennepen. Vår president (den russiske) tenkte seg litt om. Så smurte han sennep under kattens hale. Den hylte i og begynte å slikke det ømme stedet. Og presidenten la stolt til: "Slik gjør vi med alt - frivillig og med sang!"

I den siste tiden har en forresten fått et nytt, takknemlig tema for vitsemakerne i forbindelse med at "pitertsy", dvs. folk fra Sankt-Petersburg kommer til makten. Virkelige begivenheter i landet danner grunnlag for disse historiene: en utskiftning i den politiske eliten. En gang kom til og med følgende spøk i nyhetene på fjernsynet: "Et medlem i presidentadministrasjonen kommer bort til hvert tog fra Sankt-Petersburg, napper alle passasjerene i ermet og forsøker å overtale passasjerene, fordi de er
"pitertsy" til å arbeide i regjeringen." Her er en vits som V. Zjirinovskij fortalte: "En fyr kommer og søker en viktig jobb. Personalsjefen spør ham: "Har De arbeidet i KGB?" "Nei." "Er De født i Sankt-Petersburg?" "Nei." "Men kanskje De har slektninger i Sankt-Petersburg?" "Nei." "Nei vel. Hvor i Moskva er det De bor?" "P å Leningrad-avenyen." "Ha, der ser De. Utmerket. Vi skal nok ansette Dem."

Humor kan også være forbundet med en viss risiko. Det en franskmann eller amerikaner synes er artig og pussig, kan utløse en motsatt reaksjon, en avvisning, hos en russer. Særlig bør man være forsiktig med å spøke om russisk samtid. Kanskje dette har å gjøre med russisk (sovjetisk) patriotisme, når en innbygger av Russland regner seg som representant for sitt land og liksom har ansvar for alt som skjer der, selv for en ikke alltid adekvat president. Folk i Russland ler med glede av systemet, ofte også når det er utlendinger til stede, men "Quod licet Iovi, non licet... aliis."²

Kulturelle, religiøse og av og til andre forskjeller fører til at slett ikke alle ler av en og samme spøk. Dersom alle verdier er relative og betinget av kulturen, så er vel tross alt verken tålmodighet eller sannhet noe unntak.

___________________
2. "Det som passer Jupiter, passer ikke andre."

Boken kan bestilles her