Alle ønsker å være lykkelige og stiller seg spørsmålet hva lykke er. Mange filosofer har forsøkt å svare på spørsmålet. Det er kjent at lykkens etiske problematikk kom opp og ble aktivt bearbeidet allerede i gresk filosofi (Platon, stoikerne og andre). I de europeiske folkeslagenes bevissthet har den vært nært knyttet til kristen tro. "Salige er de som sørger" er blant de evangeliske Saligprisningene, og lykke er en belønning for tålmodighet i kampen mot vanskelighetene, for saktmodighet, ærlighet og rettferdighet.

Den ortodokse troen har hatt stor innflytelse på russernesbevissthet, særlig deres lykkefilosofi i livet. Innenfor rammene for dette systemet av forestillinger om lykke har lidelseskomponenten, så paradoksalt det enn høres, en svært viktig betydning. Utlendinger har for lengst merket seg denne særegenheten ved russisk mentalitet, og har kalt russerne for masochister, hypokondere og nærmest sinnslidende. En slik forestilling er grov og overflatisk. I virkeligheten ser ikke russerne på lykke som noe selvstendig, ikke som et uavhengig faktum eller en egen side av livet som det er lett å organisere, "ordne" og oppnå. De ser på lykke som noe komplekst: i forbindelse med lidelse og ulykke. Mellom lykke og ulykke er det for russere årsaks- og følgeforhold. Det ser man i ordtakene også: "Hadde det ikke vært for lykken, hadde ulykken hjulpet.", "Er man redd sorgen, så ser man ingen lykke", "Den som ikke har sett motgang kjenner heller ikke lykken" og andre. Samme idé kommer til uttrykk i russiske folkesanger. Dette la den store russiske dikteren Aleksandr Pusjkin merke til. Han undret seg stadig over at "ulykke i familielivet var et karakteristisk kjennetegn hos det russiske folket. I russiske sanger hører en ofte den vakre piken klage over at hun skal giftes bort mot sin vilje, eller en ung ektemann bebreide sin kone som han ikke elsker...".

En slik konsentrasjon om ulykke avspeiles også i hele den klassiske russiske litteraturen fra det 19. århundret, der grunntemaet er sørgelige menneskeskjebner og åndelig lidelse. Man finner ikke den Shakespearske tragedien her med den sydende lidenskap og blod i strie strømmer, men snarere knuste skjebner, et liv som har gått på skjeve, en ulykkelig, sårbar sjel og misnøye med livet. Det er en følelse av åndelig diskomfort. En lidende sjel fremstilles i russisk litteratur og folkediktning på en slik måte, at man uvilkårlig konkluderer med at det er lidelsen som er sjelens eksposisjon, og følgelig også selve livets! Et liv uten lidelse betyr ikke et lykkelig liv. Ofte er det et tegn på ensomhet, åndelig kulde, eller rett og slett dårskap og en uutviklet personlighet.

Det er nettopp slik "den russiske sjel" er utviklet i F. Dostojevskij romaner. Hans bøker overbeviser leseren om at lidelsen er verdifull, fordi den renser og opphøyer mennesket. Det er rett og slett nødvendig å lide for å bli en personlighet. Det er først etter lidelsen at et menneske blir åndelig forfinet, oppmerksom overfor andres liv og lidelse, og i stand til å ha medfølelse med andre mennesker. "Nøden gir mannen visdom", sier russerne.

En slik økt oppmerksomhet mot livets sørgelige sider har i sin tur gitt lykken en beskjeden plass i livet. Lykken er en drøm, et ideal, i beste fall en kort episode i livet som ikke kan bringes tilbake.

Det er typisk at i russisk mentalitet er den moralske retten til å være lykkelig en viktig problemstilling, for eksempel problemet med lykke og skyld. Hvorfor virker det ofte slik i livet at en tilsynelatende sitter med alle ytre forutsetninger for et lykkelig liv, en oppnår alle de mål en setter seg og realiserer alle mulige ønsker, men en er allikevel ikke lykkelig? Hvorfor skjer det? Det er en eller annen moralsk følelse som står i veien. I denne forbindelse kan vi tenke tilbake på innledningen av A. Pusjkin tragedie "Boris Godunov". Han sier: "Jeg nådde maktens tinde... Men sjelen øyner ingen lykke. Makt og liv det morer ei; Jeg aner himmeldrønn og dype nøden.../Akk! Jeg føler at intet kan roe oss/Blant verdens sorg;/Intet, bare samvittighet alene".

For å bli lykkelig må man altså ha ren samvittighet og ikke skyldfølelse for noe - det er prinsippet for den russiske arketypen. Her merkes til og med en slags "redsel for lykken", en følelse av ubehag og psykologisk utilpassethet på grunn av at noen andre er ulykkelige og lider. Det er som om mennesket skammer seg over sin lykke. Derfor vil en russer aldri svare slik som en europeer eller amerikaner på spørsmålet "Hvordan går det?" Å demonstrere sin egen lykke og suksess i livet sees av russere på som tegn på "åndelig døvhet", innskrenkethet og endog dumhet. På spørsmålet "Er du lykkelig?" vil en russer svare helt annerledes enn en amerikaner og forsøke å vike unna et direkte svar, eller dempe det litt ("ikke akkurat ulykkelig").

Dette skiller russere tydelig fra folk i Vesten. Europeerens og kanskje enda mer amerikanerens overdrevent "lykkelige" svar er forståelig. Her må man være lykkelig, alltid føle seg ovenpå og
smile. Det er ikke så viktig hva som skjer inne i et menneske. Det skal ikke en med oppdragelse vise. I motsatt fall kan man miste opparbeidet tillit og respekt hos kolleger og bekjente, miste sjansen til å gjøre karriere og innta en høy posisjon i samfunnet. Taperne i det vestlige samfunnet kan ikke regne med overbærenhet eller med et likestilt forhold, sammenliknet med dem som gjør det godt og som har det ok.

Et annet interessant moment: livsstil, (u)lykke og (mis)tilfredshet med livet er ikke alltid like nært knyttet til hverandre. I følge en opinionsundersøkelse er 75 % av befolkningen i Russland misfornøyd
med livet og med materiell velstand. De klager over at de lever uten forhåpninger, ikke har noen idealer, føler stress og irritasjon, mismot og andre negative følelser.

Det er klart en slik mengde ulykkelige og dystre mennesker foruroliger en. Sosiologen O. Zdravomyslova hadde nylig et program i russisk radio med en tilsvarende spørreundersøkelse. Det viste seg at Russland når det gjaldt antall mennesker som var ulykkelige i privatlivet var en uovertruffen leder: 42 % av russerne sa de var ulykkelige, men blant engelskmennene viste det seg bare å være 1 % og blant amerikanerne ingen i det hele tatt. Det som er merkelig er at man skulle tro det i disse landene også var grunner til å føle seg ulykkelige. Der går halvparten av alle ekteskap i oppløsning etter første år med samliv, det er konflikter i familiene, folk blir syke og det er ikke alltid barna bare er til glede. Men nei, da! Selv med all motgang og alle problemene i livet regner de ikke seg selv som ulykkelige! Og et slikt syn på livet vekker bare respekt og misunnelse hos russerne.

Et optimistisk forhold til livet kan ikke bare forklares med materiell velstand. Internasjonale oversikter som Gallup har gjennomført for ulike land og områder, viser ingen klare forbindelser mellom de aktuelle folkeslagenes økonomiske levestandard og lykkefølelse. Det har for eksempel lenge vært kjent at latinamerikanere, som lever på fattigdomsgrensen, er lykkeligere enn europeere. Ukrainerne er lykkeligere enn deres naboer i Russland eller Hviterussland, til tross for at de har vært gjennom Tsjernobyl. Man skulle tro EØS-landene, når det gjaldt økonomiske indikatorer var mer eller mindre like. Men så viser det seg de som er mest fornøyd med livet er belgiere, dansker og nederlendere, mens franskmenn, engelskmenn og italienere har de laveste indikatorene. Derfor kan man si at alle folkeslag i sin streben etter lykke har sitt eget utgangspunkt, sin egen forestilling om lykke og ulykke, og at dette er knyttet til deres kulturtradisjoner.

Den mest interessante særegenheten hos russere er deres evne til medfølelse, deres godhjertethet og omsorg for dem som er ulykkelig og som trenger hjelp. Russerne forholder seg til fremmed ulykke uten noen som helst fordømmelse og forakt, og slett ikke med noen følelse av overlegenhet. For en ulykke for dem er ikke et resultat av egne feil, men et slag av skjebnen. Det er en nød man ikke kan forsikre seg mot: "Man skal aldri forsverge seg mot tiggerstaven og fangehullet", lyder et russisk ordtak.

Å føle "russisk lykke" er slett ikke så lett! Selve ordet lykke - "s tsjástje" er jo knyttet til det gammelindiske s e- ("god") og ordet "tsjastj", dvs. skjebne - altså "en god skjebne". Skjønt andre språkhistorikere hevder at ordet "stsjástje" kommer av "sovméstnoje utsjástie" - altså "felles deltakelse" i noe. For å oppnå en "r ussisk lykke" trenger man noe som ikke alltid uttrykkes materielt. Det vil si at for å kunne føle seg lykkelig er det ikke tilstrekkelig for en russer med god mat, en solfylt dag eller flaks. Det dreier seg jo om skjebnen og båndene til andre mennesker. Verken mer eller mindre!

Derfor bør ikke russerne klandres fordi de ofte lar være å smile, er triste, eller fordi de ikke går av veien for å klage over livet. Sangene deres er også triste og kaller på sorgen. Dette er ikke nykker
eller tegn på psykiske lidelser, men en del av deres forestillinger om livet, som man bør ta hensyn til. Dersom mennesket selv må anstrenge seg for å oppnå lykke, så er den personlige komponenten
fraværende når det gjelder ulykken. Den kommer uavhengig av ens innsats og handlinger, som regn eller orkan.

Russernes godhjertenhet og medfølelse når det gjelder ulykke har jo ført til atferdsstereotyper. De er svært åpne når det gjelder deres egen ulykke, noe som kan skremme folk fra Vesten, som ikke er vant til slikt. Folk i Vesten unngår slikt og tror ikke at en slik oppførsel bunner i uegennyttighet, men russerne føler det naturlig å snakke om sine ulykker og fortelle om sin sorg. De tviler ikke på at de blir lyttet oppmerksomt til og at folk deretter vil forsøke å forstå, hjelpe og støtte dem. Medlidenheten har ligget dypt forankret i russisk mentalitet og er bevart der den dag i dag. I dette ser man livserfaringen til et folk som har vært gjennom mye, lidd mye, lært nøden å kjenne og lært å forholde seg til ulykkene med stor sinnsro.

Man skal allikevel ikke bare se på russerne som noen dystre, evig utilfredse pessimister som syter og klager, og som bare kan tute og beklage seg over livet. Det er ikke slik. Den "mangelen på lykke" som de har kjent på kroppen i hundrevis av år, en vanskelig hverdag og et kaldt klima, setter i gang en psykisk kompensasjonsmekanisme. Det kommer til uttrykk i et naturlig behov for å glede seg over livet her og nå. De vil ikke utsette muligheten for å glede seg i øyeblikket, ved og spare denne gleden til et planmessig "bedre" tidspunkt. Russerne har utviklet spesifikke psykiske kvaliteter som gjør at de kan beholde de positive følelsene i det virkelige liv, som sett fra siden kan fortone seg uforståelig og endog elendig. Som nevnt tidligere, lykken er ikke nødvendigvis knyttet til materiell velstand eller komfort. "Lykken kan ikke kjøpes for penger". Mange er overbevist om det. Derfor ligger visdommen i å kunne glede seg over livet i enhver situasjon: "Naken, men like blid". Det er naturlig og helt nødvendig for å kunne "fylle på" med mer livsenergi og psykisk utholdenhet. Hadde man ikke hatt en slik psykisk kompensasjonsmekanisme, hadde livet blitt en lidelse, der løsningen enten ville bli å gjøre det slutt eller gi seg alkoholens (narkotikaens) drømmer i vold. Dessverre havner mange i denne
situasjonen, ikke bare i Russland.

De fleste innbyggerne i Russland peker seg allikevel ut med en god helse, også psykisk, og ved måten de greier å stå i mot livets dystre sider. "Gleden redder deg fra nøden", "Den som vet å glede seg, kjenner ingen sorg". Derfor skal en ikke la seg forbause over russernes stadige hang til støyende fester og markeringer, som kan vare flere dager, med lange bordsetninger, sang og dans. Russernes motstand mot livets dystre sider kommer til uttrykk gjennom alle feiringene, festdagene og fridagene. Vinterfestene (jul og nyttår) og vårfestene (påske og 1. mai) varer over en uke. De "røde dagene" på kalenderen kan munne ut i "folkefest" over flere dager, særlig hvis de faller på søndager. Da trekker man ut feiringene "etter en regjeringsbeslutning" over i hverdagene. Dette får nesten hele landet ut av sin vante rytme og forbauser utlendinger storlig: Er virkelig alt så flott i landet at man kan "hvile seg" og feire i ukevis? Denne tradisjonen har dype røtter.

Før revolusjonen spiste folkefestene opp nesten halve arbeidstiden og bidrog til drukkenskap. Myndighetene og kirken kjempet med nebb og klør mot denne tradisjonen, og mot slutten av det
19. århundre ble antallet helligdager kortet ned til 98 (av disse var 52 søndager). Men allikevel var dette dobbelt så mye som for eksempel i Østerrike-Ungarn.

I sovjetisk tid var det atskillig færre høytidsdager, men dette ble kompensert gjennom "yrkesgruppenes høytidsdager". I propagandaøyemed ble nesten hver søndag utropt til en høytidsdag for folk med gitte yrker. Man hadde for eksempel "Fiskernes dag", "M ilitsiaens dag", "De handelsansattes dag", "Jernbanearbeidernes dag" , "Lærernes dag" og så videre. Det fantes nesten ikke det yrke som ikke hadde sin egen dag, selv om den falt på en søndag. Riktignok hadde jo ikke de som representerte andre yrkesgrupper noe med disse feiringene å gjøre, men alt lå duket for en fest! Man kunne overrekke hverandre prangende diplomer og more seg kostelig. Størrelsen på oppstyret i massemedia og utvalget av bordets gleder avhang direkte av dimensjonene og rikdommen til denne yrkesgruppen. Selv om Sovjetunionen har gått i oppløsning har ikke tradisjonen forsvunnet, men lever i beste velgående, og ikke bare i selve Russland, men også i de tidligere republikkene (særlig i Ukraina og Hviterussland). Det gamle systemet har gått overende, men forkjærligheten for fest og moro er udødelig!

Den russiske hangen til gleder i livet uttrykkes også i vanen med å stresse ned og slappe av, som i praksis betyr å sitte og hygge seg sammen med venner og med sterke drikkevarer, i fullt samsvar med
ordtaket "Lev livet og vær ikke smålåten, mor deg i godt lag". Russernes naturgitte optimisme kan man også merke i kjærligheten til morsomme historier og vitser, en morsom overraskelse, en spøk, og
hvordan de brøler av latter til tårene triller - de skoggerler. Språkforskerne mener forresten at man ikke har noe verb som likner det russiske khokhotátj ("brøle av latter"), kanskje bortsett fra i portugisisk.

En glad og hyggelig måte å tilbringe fritiden på har man i Russland alltid satt slik pris på at man for nesten 300 år siden fikk det typisk russiske fenomenet datsja - sommerhus. I Europa ble ikke noe tilsvarende utbredt før mot slutten av det 20. århundre. Før det hadde det protestantiske Europa hatt lite ferie. Søndagene var viet kirken og hjemlige sysler. Ferie var noe helt ukjent. Der var det bare et lite sjikt av rike døgenikter som ferierte. Ferie var nesten utelukket fra europeernes liv, noe som i stor grad medvirket til Vestens økonomiske fremgang. Så "livet på datsjaen" i Russland kunne vurderes på forskjellige måter: både som et sosialt fremskritt og som en av grunnene til at landet ble økonomisk tilbakestående. Mens russerne slappet av og gledet seg over livet, bygget europeerne jevnt og trutt opp sin overflod.

Generelt, når det gjelder hvordan russerne føler "lykke - ulykke", kan man få vanskeligheter med svaret. Det er ikke mange andre som er i stand til å more seg og feste og skoggerle - khokhotátj - slik som russerne, men det er heller ikke mange som kan synke ned i et slikt mismot og tungsinn - toská (også et nærmest uoversettelig ord). Kanskje det er herfra man får myten om "den gåtefulle,
slaviske sjelen", inkonsekvent og motstridende.

Gjennom sin legning og sin higen etter "gleden ved livet" kan russerne forbause en utenforstående observatør. "De er så blide og glade, og det uten grunn!". Sammenliknet med livet i Europa kan livet i Russland fortone seg tungt og ubekvemt, men - ulogisk nok - morsomt, sorgløst, fullt av begivenheter og menneskelige kontakter.

Russerne setter selvfølgelig pris på livet i Europa, fordi det er bekvemt og rolig, men har problemer med det kjedelige og monotone, og mangelen på å kunne more seg skikkelig, det vil si støyende,
fullt og helt.

Konklusjonen er:
Vi har sett på de forestillingene som kan forene folk fra forskjellige kulturer, de allmennmenneskelige, grunnleggende verdiene. De utgjør kjernen i enhver personlighet og er presente i ethvert menneskes bevissthet. En forestilling om disse verdiene kan være til beste for alle som streber etter kontakt med representanter for en annen sivilisasjon, gjensidig forståelse og oppriktighet.

Det er imidlertid to ting vi ikke må glemme:

For det første at allmennmenneskelige verdier tross alt finnes, og kan være et utgangspunkt i forholdet mellom mennesker. Det er nettopp disse man kan støtte seg på når man bygger opp forhold med folk fra en annen kultur - ikke bare den russiske. Respekt for samtalepartnerens intellekt, fedrelandskjærlighet, humoristisk sans og ønsket om å være lykkelig er momenter den første kommunikasjonen kan spinnes rundt.

For det andre at ett og samme orienteringspunkt i de menneskelige verdiene i to nasjoners kultur kan ha et litt forskjellig innhold, en litt annen tanke og en litt annen vektlegging i forbindelse med disse folkenes mentalitet. Og selv om man ved første øyekast har det samme i tankene, skal man ikke glemme at dette "det samme" kan være noe helt annet.

Boken kan bestilles her