Alla Sergejeva

Kapittel 1

Russernes materielle kultur og levesett

§ 1. Boligproblemet i Russland

Vel - mennesker er mennesker...
Vanlige mennesker...
De minner jo om dem som var før..
Men boligspørsmålet har ødelagt dem.
Mikhail Bulgakov, romanen "Mesteren og Margarita"

Når man samarbeider med russiske partnere merker man ganske snart at boligproblemet er et av de mest aktuelle og kompliserte spørsmålene i Russland. Skal man sammenlikne med Europa,
så eksisterer det virkelig en enorm bolignød i Russland. Den oppstod da sovjetsystemet ble dannet og har blitt bare større med årene. Det at disse problemene ennå ikke er løst er ikke det verste for russerne. Det er verre at boligproblemet har deformert den russiske kulturelle arketypen, brutt ned tradisjonelle moralske prinsipper og ødelagt liv og psykisk helse for mer enn én generasjon.

Problemet ligger i at sovjetiske mennesker mistet eiendomsretten til sin bolig. De kunne verken kjøpe den, selge den eller la den gå i arv. De kunne bare inneha den gjennom et forhold til staten.
De fikk et visst boligareal "gratis" og registrering (stempel i passet), som bekreftet retten til å disponere denne boligen. Staten forærte på en måte borgeren av landet en bolig livet ut. Men det bare
på betingelse av at man var lojale mot myndighetene. I motsatt fall kunne "gaven" med letthet taes tilbake, og et menneske uten tak over hodet ble fratatt hele eksistensgrunnlaget og var dømt til å tape. Så en statlig bolig var et middel for å kunne manipulere landets borgere. Så "boligspørsmålet" var slett ikke et økonomisk problem (for eksempel at det manglet boligmasse i landet, at det var fattigdom etc.), men et sosialt.

Det var en følge av en bevisst statlig politikk. Det var staten som hadde monopol på boligene. Staten drev byggevirksomhet og distribusjonsvirksomhet. Staten var i sin tur ansvarlig for boligenes tilstand og påtok seg størstedelen av de kommunale utgiftene. Sovjetiske borgere betalte en symbolsk sum for boligen. Den utgjorde ikke mer enn 15-20 % av alle kommunale utgifter. Dersom man for eksempel tjente 250 rubler i gjennomsnitt lå ikke de kommunale utgiftene (til husleie, strøm, gass, telefon osv.) på mer enn 10 rubler (en sum som selvfølgelig var avhengig av kvaliteten på leilighet og tjenester).

På en side gjorde dette det lettere for borgerne, førte til en viss velstand, likegyldighet til penger og i det hele tatt til livets materielle side. På en annen side førte det til at landets borgere ikke deltok i arbeidet med å sørge for det vesentligste i livet - en bolig - til en mangel som ble mer og mer prekær. Egentlig hadde, i følge Den sovjetiske grunnloven, "a lle landets borgere rett til bolig", men denne retten var kun proklamert, uten noen støtte eller garantier. Særlig vanskelig ble boligspørsmålet i landets store industrisentra og de to hovedstedene. I følge statistikken var allikevel ikke situasjonen der så dyster, takket være at partieliten som holdt til der hadde ordnet seg vært så bra. Nøyaktige tall på hvor mange som trengte bolig ble holdt skjult eller var misvisende. Først etter perestrojkaen begynte man å trykke sosiologiske undersøkelser. I følge dem var selv i 1990 45 % av landets befolkning i byene i akutt bolignød.

"Boligkøene" og "folk på de boliglistene" som ble satt opp av områdets eksekutivkomiteer var talende vitner om boligproblemet. For at en person eller en familie skulle komme på denne listen måtte man gjennom byråkratiske prosedyrer, og bevise at man hadde rett til å kreve en bolig. I Moskva, for eksempel, måtte man ha bodd (altså ha en adresse registrert i passet) i over 10 år og det tidligere boligarealet måtte ikke være over 9 m2 pr. person (i 80-årene). Dersom for eksempel en familie på tre personer bodde i et rom på 28 m2 i en fellesleilighet, hadde ikke denne familien rett til å komme med på listen, og kunne måtte fortsette å bo livet ut i
dette ene rommet.

Hadde man derimot såpass flaks at områdekomiteen gjennomgikk alle dokumentene nøye og satte vedkommende på listen, så måtte man vente i ytterligere 10-15 år.

Kampen om kvadratmeterne, og retten til disse (fortrinnsvis i en større by), ble så tilspisset at folk av og til skjøv alle moralske prinsipper til side og skydde ingen midler, selv ikke de mest nedrige. Det finnes mange eksempler på at noen kunne skrive en falsk anmeldelse til KGB under Stalins terror i 30-årene, bare for å kunne overta vedkommendes bolig. Dette kunne ikke gå ubemerket hen og det var ikke til å unngå at det gjenspeilet seg i nasjonens psykiske helse, i fremskritt og mentalitet.

Det har vært forskjellige former for individuelle boliger i Russland i ulike perioder. I 20-årene, straks etter at sovjetmakten hadde etablert seg, ble det gjort et kolossalt eksperiment med befolkningen.
Man innførte en ny boligform: kommunale leiligheter. Navnet skriver seg det latinske communis ("felles"), og er lydlig nært opp til ordet "kommunisme", som de nye makthaverne hadde satt
seg som hovedmål å oppnå.

"Kommunale leiligheter" utgjorde størstedelen av landets boligmasse i 30-, 40- og 50-årene. Man oppnådde på denne måten flere mål. For det første fikk man realisert bolsjevikenes propagandaløfter: jage sosialt "skadelige" elementer ut av de rike leilighetene sine (aristokrater, forskere, leger osv.), og i stedet få inn alle trengende, de som tidligere hadde levd i fattigdom, det vil si landets proletarer og bønder. Det var praktisk talt ingen boligbygging opp til 1925, men det viste seg å være atskillig færre store og prangende leiligheter enn det var behov for. Derfor ble de tidligere eierne av leilighetene vanligvis jagd inn i de minste rommene. I de andre flyttet det inn familier - av og til flere mennesker. Dette ble kalt "komprimering".

For det andre var de kommunale leilighetene en fullstendig ny boform i Russland, med sine regler og spesielle styreform. I hver leilighet valgte man en formann som hadde makt. Formannen skulle sette opp ordensreglene, og lage liste over dem som skulle foreta rengjøringen etter tur - alt fra å skure toalettet til å vokse gulvet i fellesgangen. Formannen hengte listen på et synlig sted, fulgte med i at reglene ble overholdt, at det ble betalt for kommunale tjenester i tide osv. I alle leilighetene var det med andre ord en liten diktator i dagliglivet. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan disse små diktatorene utfoldet seg...

For det tredje utgjorde disse kommunale leilighetene en helt særegen form for sosialt liv og samkvem for dem som bodde der. De tjente som øvelsesfelt for å innføre det nye levesettet med kollektivisme og kamp mot småborgerlighet. Den tradisjonelle russiske familien ble degradert til å være en kilde til egoisme og individualisme, og en trussel mot det sosialistiske samfunnet. I prinsippet var dette et eksperiment i kollektivisering av folks levesett. Flertallet av jordens befolkning kan ikke forestille seg hva dette i virkeligheten innebar. "Jernteppet", lite informasjon i presse og litteratur, og et manglende ønske blant de som bodde i de kommunale leilighetene om å fortelle om sine nedverdigende leveforhold, har vært grunner til det. Ettersom millioner av mennesker i Russland var gjennom dette over flere tiår, finnes det allikevel beskrivelser.

Det er vanskelig å forestille seg, men for alle beboerne i en kommunal leilighet fantes det bare ett kjøkken, ett bad og ett toalett. Man kan jo tenke seg hvilke dramaer og bataljer som utspilte seg mellom familiene i kampen om en plass på toalettet, i kampen om å kunne ta en dusj utenom fastsatt tid - rett og slett når en hadde lyst! Å vaske seg, vaske undertøyet, skrubbe møkkete unger som hadde vært ute og lekt - det var en hel begivenhet, et helt ritual.

Det var plagsomt. Ikke bare fordi det var liten plass på grunn av alle menneskene og fordi man måtte passe køen i alt man gjorde. Verre var at folk ble tvunget sammen, folk som "i kke passet" sammen. Å disponere en bolig i Sovjetunionen var aldri en følge av valg, for det ble bestemt sentralt av en byråkrat eller distriktets eksekutivkomité. Så under ett og samme tak kunne det bo tidligere adelsmenn og bønder, studenter og pensjonister, vitenskapsmenn med doktorgrad og alkoholikere. Alle var de nødt til å finne seg i en ikke alltid like behagelig, en tvangsmessig og antisanitær nærhet til hverandre.

Vi må ikke glemme at i de kommunale leilighetene bodde det en familie i hvert rom, og at familiemedlemmene flyttet ut med årene. Det at en hel familie bodde sammen i et trangt værelse (av og til to, av og til tre generasjoner) gikk heller ikke ubemerket hen på de russiske innbyggernes psykiske helse. Tettpakket og i en naturstridig nærhet ble forholdene mellom ektefeller, mellom foreldre og barn, og mellom søsken, som vokste og ble store, ofte ødelagt.

Endelig betydde de kommunale leilighetene at ny etikk ble innført i folks dagligliv. Det ble satt strek over begreper som "soveværelse", "arbeidsrom", "spisestue" osv. En slik inndeling ble uaktuell i kraft av sin umulighet, og gikk senere i glemmeboken. Det er en vits om en utlending som kommer til Russland og begynner å skryte av sitt dagligliv: "Her har jeg soverommet, her er arbeidsrommet,
og der er barneværelset..." En russer sitter og lytter til dette. Han begynner å kjede seg, og sier: "Greit nok. Ta det med ro. Vi har nøyaktig det samme, bare at vi ikke har skillevegger."

Egentlig var hygieneprinsippet vel så viktig som det estetiske prinsippet i en kommunal leilighet. Fløyelsgardiner som samlet støv, divaner med småputer, og tunge, klumpete møbler som tok mye plass ble en saga blott. Alt dette ble sett på som småborgerlig. Nå foretrakk man lette, nøytrale møbler som det var lett å rengjøre for støv og skitt. Fellesgangen fikk en "praktisk" farge, for eksempel mørkegrønn eller brun.

"Rengjøringsmanien" var så sterk at alt offentlig rom ble feiet, rengjort og vasket med klor ukentlig, og i strengt samsvar med listene som formannen hadde laget. Det ble slått hardt ned på et hvert forsøk på å snike seg unna pliktene. Selv hvis noen var alvorlig syke, måtte det "hygieniske ritualet" gjennomføres. Dersom det var umulig, måtte man finne en annen som kunne gjøre det, for eksempel for penger.

Alt i alt kan de kommunale leilighetene illustrere de mest grunnleggende og stabile forestillingene om sovjetiske realia. De bærer i seg de tidligste trekkene i det sovjetiske livet (i 20-årene) og de mest stabile (som er bevart den dag i dag). Det er interessant å merke seg at begrepet "separat, individuell bolig" på russisk trenger en forklaring: "egen leilighet". Det betyr at i en russisk borgers indre logikk virker det å bo sammen med fremmede mennesker i en leilighet mer forståelig og er en naturlig tilstand. Kanskje man bare kan få en full, indre forståelse av "sovjetisk liv" ved å bo i en kommunal leilighet.

De kommunale leilighetene er også interessante ved at de har bidratt voldsomt til dannelsen av den moderne, russiske nasjonale legningen.

På en annen side blir det ofte skandaler, en hatefull atmosfære og mangel på grenser mellom det personlige og offentlige liv når man bor sammen med naboer som ingen har valgt seg. Selv ikke
hjemme hos seg selv kunne man slappe av og snakke ut. Det var alltid fremmede ører som lyttet. I en kommunal leilighet vet naboene alt om hverandre: hva du spiser, hva du tenker og hvem du ligger med. Det utdyper følelsen av at staten har full kontroll ytterligere. Praksisen med å angi folkefiendene" for å kunne oppnå større boareal kommer frem gjennom trusselen: "Deg skal jeg skrive melding om!" Det er klart at en slik praksis nødvendigvis måtte virke ødeleggende inn på de moralske prinsippene.

I det store og hele kan man si seg enig i det forfatteren av "Mesteren og Margarita" skrev om at russiske borgere etter oktoberrevolusjonen bare liknet dem som levde tidligere. En stadig og bitter kamp om et tak over hodet har deformert den russiske kulturelle arketypen og nedsatt kvaliteten.

Det er også riktig at det er umulig å føle hat hele livet. Det blir man trett av og da slår mennesket seg til ro med det, lærer seg å være tålmodig, ha medynk med og oppmerksomhet overfor andres nød... I en kommunal leilighet feirer man festdager og begravelser sammen, sender rekruttene på førstegangstjeneste, oppdrar barn og deltar i naboens problemer...

Mange russere (nesten hele etterkrigsgenerasjonen) er oppvokst i trange kommunale leiligheter, og kan ikke tenke seg en annen måte å leve på. De er ikke vant til noe selvstendig, avsondret privatliv. De tåler ikke ensomhet, og greier av og til ikke å sovne dersom det ikke er noen i naborommet. Så man bør ikke bli forbauset når noen forteller at de tilbrakte ungdommen i en kommunal leilighet, at de bare har gode minner fra den tiden og at de ofte føler seg triste og ensomme i sine egne leiligheter...

Selv i dagens Russland er det kommunale leiligheter, selv om de er et rent resultat av sovjetsystemet. Riktignok har den sosiale sammensetningen av beboere endret seg. I dag bor det ikke dynamiske og sterke mennesker med høyere utdannelse eller initiativrike forretningsmenn der. De kjøper seg mer standsmessige boliger. Dette er det ikke alle som har penger til, og derfor utgjør de kommunale leilighetene i for eksempel Moskva sentrum 6 % av boligmassen, mens det er atskillig flere av dem i Sankt-Petersburg, der levestandarden er et hakk lavere.

I slutten av 50-årene dukket "K hrusjtsjov-blokkene" opp i Russland. Det var billige, femetasjes typehus som ble satt opp under N. Khrusjtsjov. I disse uanselige husene, disse ensformige, grå
betongblokkene man kunne se i en hvilken som helst by i Sovjetunionen, hadde nå hver familie en liten, men egen leilighet med et bruttoareal på 25 - 30 m2. Det var selvfølgelig ingen palasser, men
det at man hadde egen leilighet var den gangen et tegn på prestisje og suksess i livet. Det skulle være unødvendig å si at privatlivet, uten diktat fra naboen, førte til en slags revolusjon i borgernes
tankegang. Det ga dem smaken på selvstendighet og uavhengige meninger, ja på non-konformisme og dissidens. Det var med disse "K hrusjtsjov-blokkene" man fikk et fellesrussisk fenomen: "M oskva-
kjøkkenet". Der var det mulig å få til en fri meningsutveksling i en vennskapelig atmosfære, hvor man kunne komme med kritikk av sovjetsystemet, og samtidig motta en enkel bevertning. Disse fattigslige småleilighetene var bare beregnet på å skulle holde i 50 år, og i dag skyter det opp skyskrapere der disse blokkene har stått. I den grad det er mulig.

I Moskva og andre store byer i Russland har situasjonen i dag endret seg radikalt. I det siste har det kommet til et stort antall bedre boliger, komfortable leiligheter, boligkomplekser og eneboliger. For bare 10 år siden utgjorde statlige boliger nesten halvparten av boligmassen i Den russiske føderasjonen, men tallet nå bare er 6 %! Sekstitre prosent av russiske borgere fikk mulighet til å kjøpe
(ikke "få gratis") leiligheter, alt avhengig av finansielle muligheter, ønsker og interesser. I Moskva er det satt i gang en gigantisk boligbygging. Det er bygd 360 m2 per tusen mennesker. Enda mer
imponerende er det i Astrakhan (718), Belgorod (632), Tjumen i Sibir (500) og mange andre russiske byer som hittil ikke har vært blant de største.

Dessverre er det bare svært velstående mennesker som i dag kan tillate seg ny bolig - disse er stort sett forretningsfolk. Månedlig kjøpes det fra 2000 til 8000 leiligheter i Moskva, men det er bare de rike som kan tillate seg en slik investering. Gjennomsnittsprisen per kvadratmeter ligger på ca. 4000 dollar, og av og til ligger boligprisene i Moskva over prisene i andre europeiske industriland. De fleste kjøperne er ledere og ledende spesialister i kommersielle strukturer.

Til tross for en gigantisk boligbygging er ikke boligspørsmålet helt løst nå heller. I 2001 ble det holdt en spesialsesjon i FN i New York om problemer i forbindelse med urbanisering, der man undersøkte utviklingsperspektivene for verdens storbyer. I følge opplysninger fra denne sesjonen har den jevne russer i dag i gjennomsnitt 18,9 m2 boareal. I Russland betraktes dette tallet som "normalt", men i følge internasjonale mål for levestandarder, er dette uhyre lite. I et av kommisjonens innlegg i FN konstaterte man fakta: "Befolkningen i Russland bor svært trangt."

Boken kan bestilles her