Den nordlige sjøveien

Den nordlige sjøveien (NSV) (fram til begynnelsen av 1900-tallet het den Nordøstpassasjen) er Russlands viktigste vannvei i Arktis. Veien går over sjøene i Nordishavet og knytter havnene i Europa og Fjernøsten sammen. Den er 5600 km lang (fra Karskije vorota til Providenije-vika). Svensken Nordenskjölds ekspedisjon var den første til å passere gjennom den nordlige sjøveien fra vest til øst (med en overvintring underveis) i 1878-79. Den første å passere gjennom Den nordlige sjøveien på én seilingsperiode var Schmidts ekspedisjon med båten "Sibirjakov" (1932).

Den nordlige sjøveien betjener havnene i Arktis og langs store elver (frakting av brensel, utstyr, matvarer, eksport av tømmer, bl.a. til utlandet o.a.). De viktigste havnene er: Igarka, Dudinka, Dikson, Tiksi, Pevek, Providenije. Seilingsperioden varer i 2-4 måneder (i enkelte områder varer den lenger takket være bruk av isbrytere).

I det siste har interessen for NSV økt i verden av flere sammenhengende grunner.

For det første er det utsikter til utnytting av store forekomster av hydrokarbonater og malm i Arktis.

For det andre øker lønnsomheten av både eurasiske transporteringer og transport mellom USA, Canada og Europa gjennom NSV på grunn av den globale oppvarmingen.

For det tredje er Russland interessert i tiltrekking av ny transittgodstransport til sine nordlige farvann.

Den forventede transittlaststrømmen av utenlandske varer fraktet via Den nordlige sjøveien vurderes til 7-9 millioner tonn pr. år.
Ifølge eksperter kan en utenlandsk avsender øke farten på lastenes levering med 15 døgn, med den økonomiske effekten på opptil 500000 dollar per reise hvis man bruker Den nordlige sjøveien. En last som fraktes fra Hamburg til Iokogama i Japan gjennom Suezkanalen må altså tilbakelegge 20500 km, mens avstanden med Den nordlige sjøveien er på 12000 km.

Imidlertid er transporteringsomkostningene for en container via NSV i vinterseilingsperioden ved lette isforhold høyere enn via den sørlige veien med gjennomsnitlig 25-27 %. Men i sommerseilingsperioden er transporteringen med NSV mer fordelaktig med gjennomsnitlig 33-35 % enn transporteringen av containere gjennom Suezkanalen. Når et containerskip seiler autonomt, er transporteringsomkostningene i gjennomsnittet 13 % mindre enn transporteringsomkostninger via den sørlige veien. Grunnlaget for Den nordlige sjøveiens sikre fungering er atomisbryterflåten som i 30 år har sikret helårs navigasjon i det østlige strøket av Arktis. Flåtens utvikling er forutsatt av føderale programmer og vil bli finansiert fra det føderale budsjettet. Inntil år 2020 vil det ha blitt bygget tre universielle atomisbrytere, variabelt dyptgående og med kapasitet på 60 mw, samt 5 diesel-isbrytere med kapasitet på 25 mw. Det forutsettes å utarbeide et prosjekt med å skape en ledende atomisbryter med kapasitet på 110-130 mw som kan virke effektivt under hvilke som helst isforhold i hvilket som helst strøk i Arktis. Disse isbryterne vil bli brukt i stedet for fem atomisbrytere som settes ut av drift. Når de nye isbryterne settes i drift (i 2015), vil alle isbryterne sammen være i stand til å sikre lastetransporteringen fram til 2020. Dessuten forventes det at det vil bli levert ca. 60 fartøy inntil 2020 bekostet av utvinningsselskaper.