Republikken Karelen

Nasjonalparker og naturreservater

Kalevalsklj Nasjonalpark

Adresse: Priozernaja-gaten 2, Koctomuksha by, Karelen.
Tlf: +7(81459) 41122,+7 921 629 35 62
E-post: pozdnyak@onego.ru

Kivatsj Nasjonalpark

Adresse: RUS-186200, republikken Karelen, Kondopoga-distriktet, tettstedet Vodopad Kivatsj.
Tlf: +7 (814-51) 3-32-23, +7 (814-51) 3-32-20, +7 (814-51) 2-35-53
E-post: kivach@onego.ru

Beliggenhet og historie for Nasjonalparken Kivatsj

Nasjonalparken ble grunnlagt i 1931 for å møte utfordringene i landbruk og skogbruk i den sørvestlige delen av Det baltiske skjoldet 30 km nordvest for kysten av Onega-innsjøen. Senere ble det etablert en meteorologisk stasjon og ulike gårder for oppdrett her. Under krigen stoppet nasjonalparken å fungere og begynte å fungere etter krigen på et område 5 ganger større enn før, nemlig 10,5 tusen hektar. Nasjonalparken strekker seg over 52 km, hvorav ca 17 km går langs elver og innsjøer.
Vinteren er kald og lang, men sommeren er kort og varm. I løpet av året er nedbørsmengden tilfredsstillende, og det fører til høy luftfuktighet og skydekke. Det regner mye om sommeren, og det er ikke uvanlig med sterk kulde.
Snøen kommer i november, men hvis været er varmt, kan den smelte bort i mildvær. På grunn av dette øker snømassen sakte og begynner å øke betydelig først i januar. Vindene kommer hovedsakelig fra sørøst, nord eller sør.
Alle de historiske etappene påvirket dannelsen av landskapet, for eksempel ble de moderne innsjøene dannet som følge av gamle forkastninger, og smelting av isbreen har gjort området jevnere. Etter at isbreen hadde smeltet ble hele parkens område oversvømmet opp til 90 m over havet. De nye innsjøene var en del av Onega-innsjøen. Da vannet begynte å synke, fant innsjøene plassene sine, men fortsatte å kommunisere med hverandre og Suna-elva med hjelp av sideelver. Senere ble det våtmark og vannsyk skog i stedet for sideelver.
Suna-elva løper ut fra innsjøen nær grensa mot Finland og munner ut i Onega-innsjøen. Den er 293 km lang og innenfor området på 12 km har den over 54 stryk og fosser. De største av dem er Girvas, Por-Porog og Kivatsj. Kivatsj ligger i nærheten av parkens sentrale gård og regnes som den nest største fossen i Europa. Den er 10,7 meter høy og faller i fire terrasser. Dessverre mistet fossen sin tidligere makt etter etableringen av demningen i 1936. Sandalka-elva er den nest største elva, bredden er 5-10 m, den løper ut fra Sandal-innsjøen og munner ut i Suna-elva.
I den sør-vestlige delen av parken ligger steinete høyder med bratte bakker, men de sentrale og østlige deler er mye jevnere. Avkastning av krystallinske formasjoner har en glatt overflate med spor av arr og klekking, de kalles svaberg.
Jordene ligger ganske logisk: det øverste jordlag er jord i den innledende fasen av jordformasjonen og i senkinger er torv/myrjord.

Natur
Floraen består av 569 karplantearter. Furu- og lerkeskogene dominerer i nordøst med grantrær i trange daler. Nede i skråninger erstattes furuskogen av lav med grønn mose og tyttebær og deretter blandet gress og blåbær. Ved foten av bakken vokser falsk furuskog med gran, gjøkesyre, samt bregner; tyrihjelm, skogburkne, ormetelg og trollurt, og hengeveng forekommer nokså ofte.
I den sørvestlige delen av parken vokser tynn furuskog og gressvegetasjonen domineres av kalkgrønnaks med liten blanding av skogrørkvein, teiebær, engmarimjelle, hengjeaks og skogstjerne.
Som et resultat av nedhugging av furuskogen dukket det opp ospskog bestående hovedsakelig av osp, bjørk, grantrær og enkelte gamle furutrær. Busksjiktet domineres av gråor, kaprifol, selje og istervier og korsved. Gressvegetasjon består av skvallerkål, tyrihjelm, skogstorkenebb, gullris, gjøkesyre, skogvikke og fiol.
I nærheten av store innsjøer vokser Cotoneaster melanocarpus, røsslyng, smyle, krekling, arctostaphylos, fjellkrekling, liljekonvall, Viola saxatilis, skjermsveve, engmarimjelle og småmarimjelle og maiblom. I sprekker kjemper de minst kresne planter for livet, som sisselrot, skjørlok, tettegras og dvergjamne. Feltvegetasjonen består av mose og lav.
Den sentrale delen av parken er dekket av furu - og granskog og granskog med blåbær eller tyttebær som også inneholder broddtelg, hårfrytle, vintergrønnfamilien, småtelgslekten, skogstorkenebb, gullris og gjøkesyre.
Myrmark tar 7 % av parkens område. Den er preget av furu, vanlig bjørk og hengebjørk. Myrene som ligger i lavlandet domineres av bjørk, og myr som ligger høyere domineres av furuskog med finnmarkspors og dvergbjørk.
Rundt 12 % av artene i parken er fremmede planter og ugress. Ugress vokser for det meste langs veikanter og på gårdenes område. Fremmede planter er ekte malurt, hamp, åkervindel, russedragehode, bulmeurt, ullurt, legesteinkløver, kveke, tårnurt, Digitalis grandiflora og vindeslirekne.

Dyr

I parken lever 48 pattedyrearter, 197 fuglearter, 3 krypdyrarter, 5 amfibiearter og 18 fiskearter. I parken er det 7 arter insektetere - muldvarp, vannspissmus og tallrike spissmus. Faunaen av gnagere er spesielt rik. Barskogen er hjem for ekorn, antallet varierer hvert år og er avhengig av mengde frø. Flyvende ekorn er nokså vanlig i dalene av Suna og Sandalka. Klatremus, markmus, bjørkemus og fjellmarkmus er vanlig i parken. Brunrotte forekommer i boliger.
Bisam fantes i Kontsjozero på 40-tallet og forekommer i nesten alle vann nå. Vånd er vanlig i små bekker og elver. Bever kom hit fra Finland.
Hare er vanlig i den sørlige og sørvestlige utkanten. Det er 14 arter rovdyr. Rev forekommer hovedsakelig i utkanten av parken og antallet er lite og øker bare når antall gnagere øker kraftig. Mårhund er et fåtallig rovdyr men forekommer ofte. De siste årene øker antall ulv stadig. Om sommeren lever ulv på steinete områder og de jakter overalt i parken om vinteren. Bjørn lever i områder som er rike på bær og larver. Det finnes områder der hver stubbe er skrapet av bjørnen. 2-3 gaupepar lever i parken.
Grevling foretrekker løsjord i barskog og blandingsskog, samt fuktig lavland og områder ved vann. Mår er vanlig i granskog og furu - og granskog, ilder lever i granskog og gråorskog.
Tidligere var europeisk mink vanlig i parken, men etter at amerikansk mink begynte å leve her begynte antallet europeisk mink å synke og den ble deretter helt borte . Amerikansk mink lever nær isfrie lavvann, samt bekker og noen innsjøer. og foretrekker lave bratte bredder. Oter i motsetning til mink foretrekker mer åpne områder. Røyskatt og snømus forekommer på ulike steder i parken. Jerv kommer ikke til parken hvert år, og bare om vinteren.
Av klovdyr finnes det bare elg. Om sommeren bor de i fuktig lavland og de flytter på jakt etter mat om vinteren til den sentrale delen av parken som er rik på kvister. Villsvin og rådyr er ikke fastboende i parken, de kommer hit noen ganger.
Fuglefaunaen er spesielt rik, her forekommer det 197 arter. Spurvefamilien er spesielt tallrik og er representert av ravn, skjære, nøtteskrike, lavskrike, nøttekråke, kornkråke og kaie. På toppen av bjørk og gråor lever tallrike flokker gråsisik. Av spesiell interesse blant fuglene er fossekallen som holder seg nær isfrie kyster av elver og får mat slik - den dykker i det iskalde vannet og leter etter larver og små krepsdyr på bunnen. Et stort antall trost hekker i parken unntatt i myrer med torvmose og lav.
Blant fuglene knyttet til vann forekommer lom, andefugl, vade-, måse- og alkefugl, tranefugl og måker. Stokkand lever stadig i parken. Musvåk, fiskeørn, spurvehauk og hønsehauk er vanlig blant rovfuglene. Blant uglene forekommer 7 arter oftere enn andre - perleugle og spurveugle, slagugle, lappugle, hubro og haukugle. Gjøk forekommer overalt i parken. Blant spettene er flaggspett, hakkespett, svartspett, hvitryggspett og dvergspett.
Blant krypdyrene i parken finnes nordfirfisle, stålorm og hoggorm. Nordfirfisle er mest tallrik og lever i områder med tett gress og på solrike enger, samt nær bosetninger. Stålorm likner mye på slange, fordi den ikke har bein og skjuler seg under stein, ved, i råtne stubber, røtter og under falne trestammer. Hoggorm lever overalt i parken, særlig ved den nordøstlige kysten av Pandozero, samt de sentrale - og sørvestlige delene.
Blant amfibiene er vanlig frosk mest tallrik og forekommer overalt i parken. I furuskogen, på enger og myrer med torvmose lever spissnutefrosk som antas mer sjelden enn vanlig frosk. Nordpadde er vanlig nær åker og enger. I grøfter og ved veikanten kan man treffe småsalamander. Storsalamander forekommer veldig sjeldent.

Kostomuksja Nasjonalpark

Adresse: Ulitsa Priozørnaja, 2 (Priozørnaja-gaten 2), RUS-186930 republikken Karelen, byen Kostomuksja.
Tlf.: +7(81459) 93524, +7(81459)93110
Fax: +7(81459) 93185
E-post: kost.zap@karelia.ru

Beliggenhet og historie
Kostomuksja Nasjonalpark ligger på østsiden av Vest-Karelskhøydene. Den vestlige grensen ligger noen få kilometer fra grensen til Finland og den sørvestlige grensen ligger langs kysten av Kamennoje-innsjøen.
Nasjonalparkens viktigste mål er å bevare naturkomplekset for å løse problemene i samspillet mellom mennesker og miljø, samt overvåke den naturlige utviklingen av naturkompleksene. Nasjonalparken ligger i temperert klima. I løpet av mer enn to måneder kan man se de hvite nettene. Vinteren er relativt mild med vestlig og sørvestlig vind, samt høyeste nedbørsmengde, sommeren er, tvert imot, kort og litt kjølig, med sørvestlig og nordøstlig vind.
Dalen til Kamennaja-elva er en gammel dal der smeltende vann fra isbreer fløt og dannet interessante former av terrenget. De viktigste jordtypene er podsoljord og myrjord. Kamennoje-innsjøen er den største innsjøen i parken. Den hører til bassenget til Kvitsjøen og er et svært vakkert sted som har 98 øyer. Nest største innsjø er Minozero; andre innsjøer er små og ligger i groper. Den eneste elva er Kamennaja som er 25 km lang og munner ut i Kamennoje-innsjøen. Den trenger en spesiell beskyttelse fordi den er et av de viktigste gytefeltene for laks.

Natur
Floraen består av 350 karplantearter og omtrent 100 mose- og lavarter. Av dem på Russlands rødliste står botngras, russefrøstjerne, huldreblomstfjell-lodnebregne, rhynchospora fusca og marisko.
Urskogene tar nesten 80 % av området, blant dem er 12 typer furu, 9 typer gran og 8 typer bjørk. Parkens område domineres av lett steinete jord, der furuskog som vokser på toppen eller midtre del av skråninger dominerer. Furu grenser til rogn, gråor, einer, røsslyng, blåbær, tyttebær, blokkebær og krekling. Gresset er dominert av grønn mose. Torvmyrer er dekket med enkelte kortstammete furutrær og torvmose.
Ved foten av skråninger der jorden er rikere vokser granskog som består av finsk gran og vanlig gran. Blåbærgranskog og grønn mosegranskog dominerer. Langs elver og bekker vokser tyttebærgranskog der rogn og solbær dominerer og forskjellig jorddekke.
Langs parkens grense, etter at blåbærgranskog var blitt hugget ned, vokste det opp bjørkeskog som er svært liten.
Våtmark tar et stort område på 7,6 tusen hektar. Myrer ligger i lavland og har forskjellig form, og de er langstrakte i de fleste tilfeller.
Engene tar mindre enn 1 % av området.

Dyr
Faunaen inneholder 182 fuglearter og 26 arter pattedyr. Blant rovdyrene er amerikansk mink og jerv tallrik, antallet av jerv synker. Brunbjørn er vanlig. Mår, røyskatt, snømus, oter, gaupe, ulv og rev forekommer i parken.
Ekorns populasjon varierer hvert 10-11 år. Blant andre gnagere er flyvende ekorn, bisam, mus og nordamerikansk bever vanlig. Hare bor langs vannbredder og mengden kan variere 4 - 7 ganger. Vanlig spissmus, dvergspissmus og mellomstor spissmuss, taigaspissmus og vannspissmus er vanlig.
De største dyr er elg og villrein. Antall elg i parken er ikke stort. Antall villrein i parkens område og nærliggende områder er på rundt 300 stykker. Av amfibier forekommer her vanlig frosk og nordpadde, av krypdyr - nordfirfisle og hoggorm.
Her hekker havørn, fiskeørn, kongeørn og vandrefalk som står på Russlands rødliste. Sædgås og sangsvane hekker på innsjøene. Antallet jerpe, storfugl og lirype er ganske høyt. Storlom, stokkand, krikkand, brunnakke, kvinand, laksand og siland er tallrik.
I Kamennoje-innsjøen forekommer atlanterhavslaks, lagesild, sik, gjedde, abbor, nipigget stingsild og hork. I Kamennaja-elva forekommer harr, gullbust og laue.

Paanajarvi Nasjonalpark

Adresse: Druzjby-gaten 31, Pjaozerskij lansby, Loukhi-distriktet, Karelen.
Tlf: +7 (81439) 28688, +7 (81439) 28504
Faks:+7 (81439) 28688, +7 (81439)28504
E-post: paanajarvi@onego.ru
Internett-adresse:paanajarvi.onego.ru (rus.)

Vodlozerskij Nasjonalpark

Adresse: Parkovaja-gaten 44, Petrozavodsk.
Tlf: +7 (8142) 764379
Faks: +7 (8142) 764417
E-post: vodloz@karelia.ru
Internett-adresse: vodlozero.onego.ru (rus.)

Beliggenhet og historie for Vodlozerskij nasjonalpark
Vodlozerskij nasjonalpark ble etablert i 1991 for å bevare den unike Vodlozero - innsjøen og Ileksa-elva, gjenopprette det nord - europeiske russlands arv innen kultur- og historie og utvikle organisert turisme i dette området. Dette området er preget av naturlandskap og har all typisk natur for den midtre taiga.
Nasjonalparken ligger i Pudozj-distriktet i Karelen og Onega-distriktet i Arkhangelsk fylke. Nasjonalparkens område omfatter 5 landsbyer med befolkning på rundt 500 mennesker. Nesten hele befolkningen er konsentrert i landsbyen Kuganovolok der det administrative senteret for parken ligger. Nasjonalparken strekker seg fra nord til sør over 150-160 km og fra vest til øst over 40-50 km. Nasjonalparkens totale areal er på 468400 hektar. Land tilhørende nasjonalparken - 466500 hektar (99,6 % av det totale arealet). Skogareaet dekker 220300 hektar (47 %), inkludert stående skog - 212000 (45,3 %), mesterparten avskoget område - 1,8 %. Ikke-skogareal tar 248100 hektar (53,0 %), herunder: vann - 52300 hektar (112 %), våtmark - 191500 (40,8 %), jordbruksareal - 4600 hektar (1 %) og veier - et lite område. Mindre enn 1 % av parkens område tilhører andre eiere og brukere.

Natur
Nasjonalparken ligger på grensen mellom den nordre og midtre taiga. Ifølge botanisk og geografisk oppdeling av vegetasjonen tilhører parken Kola-Petsjoras subprovins av den Nordeuropeiske taiga-provinsen i den Euroasiatiske taiga-regionen. Skogen er en hoved-del av landskapet og den viktigste miljødannende faktor. Ifølge skog- og vegetasjonoppdeling består parkens midtre taigaskog av furu og gran og lav og moser som tilhører vannskillet til elva Vyg ved Povenetskaja-bukten. De viktigste skogsarter er furu, gran, lerk, hengebjørk og vanlig bjørk og osp. Furu, gran og lerk er opprinnelig skog, mens bjørk og osp er ettervekster. Granskog er på 111900 hektar (53,5 %) og furuskog - 92200 hektar (44,1 %). Bjørk og osp er et lite område på 4900 hektar.
Ifølge skogfordelingen dominerer her skog med moser (49 %), furu- og granskog med vanlig bjørnemose (26 %) og kvitmoser (23 %).
Her forekommer det rundt 50 arter av planter i Karelen og Arkhangelsk fylke som er sjeldne og beskyttet på regionalt nivå.
På Russlands rødliste står det primitiv vannlevende Isoetes setacea, to arter som tilhører Orkidéfamilien - Smalmarihand og Calypso bulbosa, samt to lavarter - Lobaria pulmonaria og Furuskjegg (Bryoria fremontii).
Opptelling og vurdering av flora og vegetasjon i parken er ikke fullført ennå, men det forventes at listen over planter og plantesamfunn blir betydelig utvidet når dette er ferdig.

Dyr
Innenfor nasjonalparkens område er det registrert 220 arter av virveldyr (38 pattedyr, 177 fuglearter, av dem 129 hekkende fuglearter, 5 arter av amfibier og krypdyr) som representerer omtrent 75 % av artsrikdom i Karelen og tilstøtende områder i Arkhangelsk fylke.
Vi kan anta at bestanden av virveldyr i parken bidrar til populasjonens stabilitet mellom Kvitsjøen og Onega-innsjøen. Her forekommer ofte lappfiskand, dvergfalk, tereksnipe, kvartbekkasin, lappugle, spurveugle, hakkespett, lavskrike, lappsanger, østsanger og dvergfluesnapper som er sjelden i andre deler av Nordvest Russland.
Dyrelivet er typisk for taigaen. Mer enn 50 arter av virveldyr lever nær grensen av sine leveområder. Nær den nordlige grensen lever muldvarp, bjørkemus, ilder, villsvin, svartglente, åkerrikse, myrrikse, ringdue, hvitryggspett, tornskate, nattergal, tartarsanger, gresshoppesanger og elvesanger, myrsanger og busksanger, bøksanger, tornsanger og munk og sotsnipe. Gråsidemus og jerv lever her nær den sørvestlige grensen av sine leveområder.
Parkens område er et fristed for 43 sjeldne og/eller sårbare arter, 19 av disse står på Russlands eller Karelens rødliste. I nasjonalparken forekommer den største gruppen av fiskespisende rovfugler i Nord Russland på Russlands rødliste: det er fastslått at mer enn 20 par havørn og 12 par fiskeørn hekker her. Kongeørn, som står på Russlands rødliste, har 8 hekkende par.
Migrerende fugler som svane, gås, brantafugler, vadefugler og and stopper her for å hvile og spise i lite besøkte områder. Våtmarksområdene har særlig betydning som hekkeområder for våtmarksfugler. Spesielt her er de sørligste hekkesteder og myteområder i Karelen og Arkhangelsk fylke for sangsvane og sædgås. Høy befolkningstetthet er typisk for pattedyr knyttet til innsjøer og elver: bisam, mink, europeisk mink og oter.
Nasjonalparkens entomofauna har vært litt studert. De første undersøkelsene viser at det fremdeles finnes ganske mange arter av insekter som er sjeldne for andre deler av Fennoskandia. Spesielt her i parken er det funnet en sjelden art Gammelskogsbukk (Tragosoma depsarium), larvene utvikler seg i stammer av døde trær, hovedsakelig furu og gran. Mange av insektene står på Karelens rødliste.