Administrativ inndeling

Kart over Føderale regioner

1. Den Sentrale Føderale region 2. Den Nordvestlige Føderale region 3. Den Sørlige Føderale region 4. Privolzjje Føderale region 5. Ural Føderale region 6. Sibir Føderale område 7. Fjernøsten

Den Sentrale Føderale region

Regionen har et flateinnhold på 650.700 km² og 37.357.000 innbyggere pr 1. januar 2006. Følgende fylker hører inn under regionen: Belgorod, Brjansk, Vladimir, Voronezj, Ivanovo, Kaluga, Kostroma, Kursk, Lipetsk, Moskva, Orlov, Rjazan, Smolensk, Tambov, Tver, Tula, Jaroslavl og Moskva by. Sentrum for den Sentrale Føderale Region er Moskva.

I den Sentrale Føderale region spiller mineralressurser en svært liten rolle for økonomien, selv om regionen samtidig er en av landets ledende innen bestemte mineraler: 66% av all jernmalm i landet befinner seg her (utvinningen utgjør over halvparten av landets totale), 25% fosforitter, 25% sementråstoff (utvinningen utgjør over 40%) og 15% av alle bauxitt-reserver. Byggematerialer (leire, sand, grus, scheben) samt grunnvann er likevel de mest benyttede naturressurser her. Tidligere tok man også ut kull her (Moskva-omegns basseng). Nå har riktignok utviklingen av denne produksjonen vist seg å være ulønnsom, og den står kun for 1% av den totale.

Den Nordvestlige Føderale region

Regionen er skapt på grunnlag av to økonomiske områder: det nordvestlige og det nordlige. Den har et flateinnhold på 1677.900 km² og en befolkning på 13.628.000 mennesker. Fylkene Murmansk, Arkhangelsk, Vologoda, Kaliningrad og Leningrad hører inn under regionen, samt Nenetsk autonome region, fylkene Novgorod og Pskov, republikkene Karelen, Komi, samt Sankt-Petersburg.

Sankt-Petersburg by er sentrum i den Nordvestlige Føderale region.

Næringslivet her er hovedsekelig råstoffbasert. I underkant av 72% og nesten 100% av utvinningen av apatitter foregår her. Dessuten befinner nesten 77% av titanressursene, 45% av bauxittressursene, 19% av grunnvannressursene, og omtrent 18% av diamant- og nikkelressursene her. Utvinningen av olje og kull er også en viktig faktor i områdets økonomi.

I den Nordvestlige Føderale region kan man skille ut de Vestlige regioner og regionene som ligger i det Europeiske Nord.

Den Sørlige Føderale region

13 subjekter av den Russiske Føderasjon hører inn under regionen: republikkene Adygeja, Dagestan, Ingusjetia, Kabardino-Balkaria, Kalmykia, Karatsjaevo-Tsjerkessia, Nord Ossetia - Alania, Tsjetsjenia, territoriene Krasnodar, Stavropol-territoriet og Astrakhan-territoriet, samt Rostov fylke.

Rostov ved Don er sentrum for regionen.

Den Sørlige føderale region har et flateinnhold på 592.200 km² og en befolkning på 22.790.000 mennesker.

Regionens mineralressurser er ganske godt utforsket. Om lag 73% av alle Russlands termale vannressurser (bærere av naturlig dypvarme) befinner seg her, samt ca 41% av landets wolframressurser og omtrent 30% av grunnvannressursene. Det fins dessuten svovel, sementråstoff, kull, gass, olje, kobber, sink, gull, sølv og bly.

Per i dag innehar regionen førsteplass i Russland innen produksjon av grunnvann, og henholdsvis andre- og tredjeplass innen utvinning av wolfram og sement-råstoff. Når det gjelder utvinning av kull (Donbass) ligger regionen på tredjeplass etter Sibir og regionene i Fjernøsten. Men de viktigste fremtidsperspektiver for regionens økonomiske utvikling er først og fremst knyttet til utvinning og produksjon av "svart gull".

Oljeressursene i dyp ned til 5-6 km estimeres til 5 milliarder tonn. Boringen av den første letebrønnen på Kaspij-sokkelen bekreftet umiddelbart dette feltets betydelige potensiale. Alle prosjekter krever likevel veldig store investeringer: omtrent 15-20 milliarder USD.

Det store etniske mangfoldet som preger Sør-Russland, bestemmer i stor grad områdets sosial-politiske forhold, først og fremst på grunn av den geopolitiske situasjonen. I løpet av de siste tre årtusener har horder av nomader og mange andre erobrere krysset dеtte særegne eidet mellom Asia og Europa: romere, persere, arabere, mongoler, tyrkere oa. Slaverne kom hit på 900-tallet. (Tmutarakanskoje-fyrstedømmet), mens spredningen av russere begynte på 1500-tallet. Per i dag er også flere andre folkeslag representert her i tillegg til de opprinnelige befolkningsgruppene (balkarere, karatsjaevtsy, ingusjere, tsjetsjenere, osetere, tsjerkessere, adygeere) øst-slavere (russere, ukrainere, hviterussere samt kosakker): tatarer, mordvinere, tsjuvasjere, udmurtere), samt folkegrupper fra de kaukasiske naboland som aserbajdsjanere, georgiere, armenere, men også grupper fra det fjernere utland som grekere, bulgarere, koreanere, samt tyskere med avstamning fra den tidligere tyske republikken Povolzje.

Befolkningens religiøse struktur er ikke mindre sammensatt. To trosretninger dominerer i regionen: ca 75% av befolkningen er ortodokse; ca 20% er muslimer. Adygea, Dagestan, Ingusjetia, Kabardino-Balkaria, Karatsjaj-Tsjerkessia og Tsjetsjenia er islamske republikker.

I løpet av århundrene har det ofte oppstått spenninger mellom sentrum og perifierien, mellom folkene og religionene, mellom innfødte og innflyttere. Dette har gitt grobunn til en ekstremt spent etnopolitisk situasjon. De aller største etniske konflikter fra de siste årene har blusset opp nettopp her, og separatist-gjenferdet, som vandrer rundt i det post-sovjetiske området, har i Russland gitt seg sterkt til kjenne i Nord-Kaukasus.

Regionen har sterke økonomiske, etniske og infrastrukturelle bånd til Kaukasus, der konflikter har pågått i nesten ti år. Alle konflikter som oppstår sør for den Store Kaukasiske fjellkjede gjenspeiles i situasjonen nord for fjellkjeden og omvendt.

Derfor har også produskjonsnedgangen i de sørlige regioner vært ekstra tydelig på bakgrunn av den generelle økonomiske nedgangen i Russland under reformperioden. Det er også lite sannsynlig at denne tendensen vil endre seg i den nærmeste fremtid.

Privolzjje Føderale region

Regionen består av 14 føderasjonssubjekter: 6 republikker (Basjkortostan, Marij-El, Mordovia, Tatarstan, Udmurtia, Tsjuvasjia), 7 fylker (Kirov, Nizjnij Novgorod, Orenburg, Penza, Samara, Saratov, Uljanov), og Perm-territoriet (Perm fylke og Komi-Perm autonome område sluttet seg til området 1. desember 2005). Privolzjje har et flateinnhold på 1.038.000 km² og en befolkning på 30.511.000. mennesker.

Sentrum for Privolzjje Føderale region er Nizjnij Novgorod.

Volga er den største elven i Europa og spiller en viktig rolle som bindeledd mellom distriktene i Privolzje. Bosettingen i området, dets utbygging og økonomiske utvikling var direkte knyttet til bruken av denne vannveien (som allerede i sovjettida, på lik linje med det tidligere utløpet til Kaspihavet, fikk utløpene til Asovsjøen, Svartehavet, Østersjøen og Kvitsjøen). Inntil nylig transporterte Volga opptil 40% av alle godsbefordringer i den europeiske delen av Sovjetunionen på sommerhalvåret.

Fra slutten av 1800-tallet begynte vannhindringen å krysses av jernbanelinjer og bilveier. "V annvertikalen" (som dobles av transportlinjer langs elvebredden) er blitt supplert av "horisontaler", som knytter sammen sentrale russiske, kaukasiske og ukrainske områder med Ural og Sibir.

Volga er regionens Zavolzje sitt viktigste overrislingssystem (35% av alt russisk korn høstes her).

Regionen har også en klar petroleumsprofil. I tillegg til de enorme olje- og gassreservene finner man her unike kaliumsaltressurser (ca 96% av alle Russlands utforskede ressurser) samt store reserver av fosforitter (60%), sink, kobber, sement-råstoff, sølv, gull og grunnvann.

Per i dag er regionen som monopolist å regne innen produksjon og bearbeidelse av kalisalter. Denne produksjonen er svært etterspurt på det internasjonale marked. Per i dag går nesten 80% av all russisk gjødsel til eksport.

I Povolzje finner man maskinbyggingsindustri, samlet i et stort kompleks, delvis i tilknytning til militærindustrien. Her fins det store prestisjetunge industrielle sammenslutninger innen bilbygging og fly- og romteknologi. På grunnlag av lokale råvarekilder er det blitt utviklet en betydelig kjemisk og petrokjemisk industri.

Ural Føderale region

4 fylker hører inn under Ural Føderale region: Kurgan, Sverdlovsk, Tsjeljabinsk og Tjumen, inklusive Khanty-Mansi og Jamalo-Nenetskij autonome områder. Urals flateinnhold er på 1788.900 km² og befolkningen er på 12.244.000 mennesker.

Ural er en egenartet økonomisk region. Dens særegenhet og dens spesialisering bestemmes av dens geografiske beliggenhet, naturressurser, næringsliv og befolkning.

Med en beliggenhet i Europas utkant mellom Europa og Asia, fikk Ural tidlig rollen som bindeledd mellom Russlands europeiske og asiatiske del. Området ble innlemmet i Russland i andre halvdel av 1500-tallet og ble brukt som startpunkt for utbyggingen av Sibir.
Urals næringsliv begynte å vokse frem allerede på begynnelsen av 1600-tallet, men utviklingen skjøt spesielt fart på begynnelsen av 1700-tallet i etterkant av Peter den Stores reformer. Området ble etter hvert til et ledende industrielt sentrum i Russland. Ural som har fått tilnavnet "landets bærebjelke" tok på seg hovedvekten av den økonomiske byrden under andre verdenskrig.

Ural Føderale region skiller seg ut med sin mest utviklede i Russland olje-, gass- og bergverksindustri. Her er det konsentrert ca 27% manganmalm, store forekomster av sølv, gull, jernmalmer. Det utvinnes bly, nikkel, kull. Steinutvinning er høyt utviklet.
En klar leder i regionens økonomi er gass - 92% av den fellesrussiske utvinning og olje - 65%. Ural er den mest komplekse region i forhold til selvforsyning med ressurser, tekniske midler og teknologier. Det er godt sannsynlig at den kan bli landets økonomiske ledende region.

Sibir Føderale område

Følgende distrikter hører inn under Sibirske føderale område: Republikkene Altaj, Burjatia, Tyva, Khakasia, territoriene Altaj, Zabajkalje, Krasnojar, fylkene Irkutsk, Kemerovo, Novosibirsk, Omsk, Tomsk. Områdets hovedstad er Novosibirsk.

Sibir føderale område har et flateinnhold på 5114,8 mill. km² (30% av Russland), men befolkningen er på kun 19.677.000 mennesker (14,3%). Sibir Føderale område er berømt for sine faste mineraler. Over 85% av alle russiske bly- og platinareserver ligger her, 80% av molybdenreservene, 71% nikkel, 69% kobber, 67% sink, 66% mangan, 44% sølv og ca 40% av gullreservene. Dessuten fins det titan, wolfram, sementråstoff, fosforitter, jernmalmer, bauxitter og tinn her.

Et annet økonomisk potensiale til regionen er utbyggingen av områdene langsBajkal-Amur-jernbanen. Her fins det gull, sjeldne metaller, kobber, kull, asbest osv. Den totale investerings-kapasiteten til disse prosjektene (uten olje, gass og rørledninger) er på ca 7-10 mlrd dollar.

Fjernøsten

Fjernøsten er Russlands største føderale område. Det har et flateinnhold på 6216.000 km² som utgjør 36% av landets territorium, mens befolkningsandelen er kun 5% av den totale (6547 mill. mennesker). Følgende områder hører inn under området: Republikken Sakha (Jakutia), Primorje-territoriet, Khabarovsk-territoriet, Amur fylke, Kamtsjatka-territoriet, Magadan fylke, Det jødiske autonome område, Tsjukotka autonome område, Sakhalin fylke. Byen Khabarovsk er sentrum i område Fjernøsten.

Regionens størrelse med lengde fra vest til øst på 3.000 km og fra nord til sør på 3200 km gir rom for mangfoldige naturrikdommer: både store rikdommer under bakken og kystlinje til to verdenshav. Det viktigste er likevel områdets geopolitiske beliggenhet. Amerika (Alaska) som ligger 35 km fra Tsjukotka kan nås gjennom Beringstredet; det 43 km lange stredet Lapeyrouse skiller øya Sakhalin fra den japanske øya Hokkaido. Området har en 2.000 km lang grense med Kina, og en 60 km lang grense med den Koreanske demokratiske folkerepublikken.

Russlands utbygging av Fjerne Østen begynte på1850-tallet, omtrent samtidig som Det ville vesten i USA (1845). På midten av 1900-tallet dukket det opp byer på vestkysten av USA med befolkningsantall på over en million innbyggere (Los Angeles, San Francisco), samtidig som det i det russiske Fjerne Østen så vidt hadde passert 600.000 (Khabarovsk og Vladivostok).

I forhold til naturressursene står ikke Russlands Fjernøsten tilbake for USAs Vest-region. Her fins det både stein- og brunkull, olje og gass (Sakhalin), polymetaller, tinn, grafitt (Primorje-territoriet), jern- og manganmalmer (Det jødiske autonome distrikt). Når det gjelder områdets skog- og pelsrikdommer kan ikke områdene en gang sammenlignes.

Regionenes sårbare punkt er dens lite utviklede transportforbindelser med det øvrige Russland. Luftforbindelse, samt den overbelastede jerbanestrekningen Transsib utgjør så å si de eneste transportveiene. Bilveier er nærmest ikke-eksisterende; interne forbindelser mellom regionene er nokså svake, mens elveløpene kommer til unnsetning på sommertid. Sjøtransport spiller en ledende rolle i mellomregionale transporteringer.

Utvinning av olje og gass på sokkelen i Okhotskhavet kan gi et kraftig støt til regionens økonomiske vekst. Estimerte hydrokarbonatressurser utgjør 40% av alle Russlands utforskede ressurser.